Å stå på utsiden og se inn. Kjenne at “jeg” ikke er en del av et “vi” eller “oss”. Hva gjør det med oss når vi blir stående i det rommet som kan kalles det ukjente. Der vi opplever at vi ikke er kjent av noen. Et rom fylt av usikkerhet. Avstand. Å ikke være med i et fellesskap. Eller. Fellesskapet med stor F. Som i Samfunnet. Det handler om et utenforskap som kanskje forsterkes av individualismens sterke rop (om enn noe overdrevet): Vi står på egne ben. Klarer oss selv. Alltid. Er det slik? Er det tanken?
Midt mellom ingenting og alt står du plassert. I et lyskryss. Et tenkt lyskryss. Venter på at rødt skal bli til grønt. Eller i det minste gult. Men det skjer ikke. Du har stått der over lengre tid. Kjenner at det er rart hvor mange som har gått forbi uten å legge merke til at du står der du står. Stemmen din er ikke spesielt høy, men du forsøkte tidligere i dag å stille et spørsmål til den unge kvinnen som gikk forbi deg i all hast. Kremtet. Løftet blikket. “Hvordan kommer jeg meg over her? Hva må jeg gjøre for at lyset skal bli grønt?” Men hun hørte ikke. Kanskje var det meg du så? Kanskje var det jeg som ikke så deg? Som hastet i vei.
Hvordan inkludere? Bli inkludert? Hva slags samfunn skaper vi dersom tiden blir borte for oss? Dersom vi ikke våger å nærme oss hverandre med et åpent blikk. Det er ikke meningen at vi skal tolke det vi ser, men stoppe opp. Spørre hvordan andre menneskers virkelighet ser ut. For vi vet ikke hvordan andres liv oppleves fra innsiden. Kun vårt eget. Hvis vi ikke spør. Våger ærlighet. Hva er mellommenneskelig avhengighet, om ikke et av menneskets grunnvilkår? Vi har behov for andre, men kan på ulikt vis opplæres i at vi skal klare oss selv. Med alt. Alltid. Det er ikke slik det fungerer.
Så hvordan bli et Fellesskap med stor F som snakker om mennesker med verdighet. Respekt. Som kan fortelle oss at det å vise svakhet også er et tegn på styrke. Vi har vel alle et ønske om å kunne gå oppreist. Men hvor kommer den illusjonen fra at det er synonymt med å gå alene? At styrke handler om å mestre på egen hånd. Det er faktisk slik at for å orke å gå. Oppreist også. Må vi av og til ha noen walkbetweens. Noen å gå mellom. Som holder oppe håpet. Troen på livet. Når vi ikke selv klarer det. En dag er det meg. En annen dag. Deg.
