Øyeblikk av evighet

Du sitter der. Venter. Med fremoverlent og nærværende holdning har du holdt blikket mitt fast. I dagene som var. Det er noe ved deg som får minnene til å flyte opp som usynlige glassbiter av tidligere ingenting. Midt mellom glemsel og erfaring blir noe hentet frem. Betraktet, men aldri veiet. Lette fjær av tilstedeværelse blir noen dager en betongmur som legger seg i magen. Fordi. Vi har lagt noe bak oss. Vi som var sammen i øyeblikkene av brutale fravær. Jeg kan se det i blikket ditt også. At du er sorgfull. Jeg kan kjenne hjerteslagene dine bevege mine egne der jeg sitter i stille og dirrende tåkelur. Venter på at minuttene skal gå. Orda ligger ytterst på tungespissen. Vil mer enn gjerne slippe taket og sveve inn i mellomrommet der jeg begynner å ane at de hører hjemme. Rommet blir værende på innsiden. Blir en del av meg hvis jeg rekker frem hendene. Jeg vet du blir værende. Og vissheten gjør at regnet begynner å skylle over åkrene. Håpet ligger lydløst. Helt stille. Uten å puste. Av frykt for å briste. En dag åpner jeg boken som ble åpnet for øyeblikk og evigheter siden. Da vil glimtet stå for meg som et hvitt blaff. Og jeg vil vite. At evigheten varte et øyeblikk. Og øyeblikket en evighet. Og det var slik det var ment å være.

Noen dager kommer det ord som jeg ikke vet hvor kom inn. Jeg kan ane noe om hva de handler om. For deg kan kanskje kun en av setningene eller et av ordene gi mening. Det er slik det er, og slik jeg vil det skal være.

Avtrykk og bevegelse

Jeg prøver å skrive mot inn i meg selv. For å gjøre det har jeg lagt meg på grasset midt i en løvetanneng. Eller, i hvert fall på en løvetannplen. Tankene flyter. Livet er skjørt. Å bevege seg i et mellomrom kan synes som det tryggeste – et rom hvor jeg ikke føler så mye, ikke gir så mye og heller ikke våger å ta i mot. Dette rommet er på samme tid ikke godt å være i. Avtrykkene som forteller noe om livets skjønnhet og også skjørhet kan raskt stenges ute og kun etterlate fordypninger av potensielt ingenting. Og hvem ønsker ingenting?

Det kan være vanskelig å ta inn godhet og varme. For rett på den andre siden venter smerten. Over å måtte forlate. Frykten for å glemme. Savnene som viser seg med hvitkledd signatur. Spørsmålet jeg ender opp med i dag er hvordan våge å allikevel ta inn det gode? Jeg tror ikke det er et enkelt svar.

Tankene svirrer i hurtig tempo på innsida når en hvit og lett gjennomsiktig løvetannball flakser forbi i lufta. Den er ikke lenger knallgul. Har mistet det meste av vekten sin. Er ikke lengre festet i jorda. Driver med vinden. Noen hvite og luftige dun river seg løs. Drar i en helt annen retning. En svensk forfatter, Liselott J. Andersson har en gang skrevet:

Låt oss vara både rotade och lättrörliga när rätt vind blåser.

Det er i dette skjæringspunktet noe av hemmeligheten ligger. Og det er vel en hemmelighet. I hvert fall for meg. For hvordan komme dit? Skjørhet og skjønnhet er for meg tett bundet sammen. Og jeg vet at jeg innerst inne ønsker at det skal være slik. Så får vi se. Hvordan engen ser ut om et stykke tid. Og om jeg har skrevet motet inn i meg selv. Jeg må nok gjøre det flere ganger.

Se utover. Oppover. Innover

Det kjennes godt ut med litt mindre lyd. En rolig og stille kveld i sør. Sitte på oppvarmet svaberg. Se utover. Oppover. Innover. Ha med seg teppe. Bli sittende. Ha tid til å lytte. Til høylydte badeskrik i møte med ikke helt sommervarmt vann. Lekende latter. Lengte mot flere av de rolige dager. Barbeint. Spise knallrøde jordbær som lenge har strukket seg oppover mot en munn. Gode venner. Og selvsagt; kamera over skuldra. For å sikre at trivselsfaktoren blir fanget inn.