Be and behold – om himmellengder og jordnærhet

Det er du og jeg nå.
Det vil si at det er bare meg.

Jeg forlot deg for mange år siden. Du ble værende. Stående. Lett uvitende om konsekvensene det ville få for deg at du ble. Akkurat nå er det imidlertid bare meg her. Tanken som først dukker opp er: Hvor skal jeg gå nå? Jeg sitter på en steinrøys og ser utover. Så langt øyet kan se er det brunsvidde og brente sletter. Det er som om de roper til meg: ”Kom og grav meg opp! Men først; gå på meg, kjenn på meg, la de bare føttene dine få kjenne det knusktørre, svidde og brukne som står opp fra jorda. Vet du hva som har skjedd? Vil du fortelle min historie?” Slettene snakker til meg der jeg sitter, og jeg lar de fortelle meg sin historie. Slik at jeg kan feste sammen den susende vinden som glir over brukket mark til ord. Derfor er jeg her nå. For å fortelle deg historien, ordene til noen som ikke selv kan fortelle, men kun hviske. For hviske kan de. Men før de kunne hviske, var det språkløst. Nå hvisker slettene om frykt. Om lengselen etter et ansikt som ser opp, smiler, og fryder seg over det det ser. Men også om det ordløse skriket som raspende tvinger seg frem i en ruggende bevegelse til mennesker som sitter på huk foran sorte steiner. Det er plass for håpet her. Og lengselen. Og samtidig ensomheten. Dette er ikke min fortelling. Og allikevel så er den nettopp det. Min. Fordi den fortelles i mitt rom. Brente sletter. Jeg kommer til deg. Setter meg ned hos deg. Blir værende en stund. Jeg vil fortelle deg bort fra meg, men også til meg. En evig historie fylt av nåtid, fortid og fremtid.

Dette er begynnelsen på en fortelling. Det er også midtdelen i en fortelling der jeg selv ikke vet slutten. Og slutten på en fortelling der jeg kun aner svake konturer av deler som til slutt kan settes sammen. Spørsmålet mitt til deg, er om det bør komme en fortsettelse?

Kilde fotografi: