For noen år siden var jeg en ivrig tilhenger av «ekstrem makeover»-serier. Du har garantert sett glimt av disse du også, frivillig eller ufrivillig. Den gråhårete sosionomen (jeg tar det eksempelet fordi jeg er sosionom selv) får et «ansikts – og kroppsløft» slik at hun både ser og føler seg ti år yngre med stilige klær, ny frisyre, lekker sminke og rødmende kinn. Hennes nærmeste jubler når de ser henne. Heier henne frem med beundrende blikk og gode ord. Jeg sitter og tenker at hun kanskje har funnet frem til noe i seg selv som har vært gjemt unna en stund. En trassig vilje til å ta vare på seg selv, kanskje?

I møte med slike serier har jeg oppdaget at noe appelerer til meg. Et ønske om å se godt ut, gløde, finne min indre drive. Jeg er som mange andre kvinner, tror jeg. Strever med å leve opp til et glansbidle av en kvinne jeg aldri har møtt, og i hvert fall ikke kjenner (du møter henne overalt der noen ønsker å nå deg med reklame). Hun med laaaange, tynne bein og vaskebrettmage. Kinn med kledelig rouge og naturlig sminkende øyne. Jeg vet ikke, men tenker i mitt stille sinn at mange av disse jentene og kvinnene kanskje strever med forholdet til egen kropp, og at mange også blir retusjert? Og hva tenker vi på når vi ser henne smile ned til oss fra plakaten på gata? Jo, mange av oss tenker følgende: Vi skulle, burde ha gjort noe med hvordan vi ser ut, trent mer, vært mer sånn eller slik. Spørsmålet er – vil en slik forandring vare? Endrer utseende vårt også ”innseendet”?

Indre motivasjon

Det jeg har oppdaget i møte med serier som ”ekstrem makeover” er at min vei ikke har gått gjennom noe ekstremt på utsida, men mer har vært en forandring på innsiden. Hvor ekstrem endringen er vet jeg ikke, men jeg liker at den er mer varig enn brunfargen fra sommeren eller gleden jeg kan kjenne på ved å kjøpe meg noe nytt i butikken. Et kort tilbakeblikk. Gjennom barne -, ungdomsår og langt opp i 20- åra har jeg hatt et anstrengt forhold til trening. I gymtimene løp jeg ikke fort nok, kasta ikke ball langt nok, og lærte først å svømme på ungdomsskolen på tross av svømmetimer gjennom hele barneskolen. (Når jeg tenker etter må jeg ha vært en svært lovende skuespillerinne den gang. På finurlig vis har jeg klart å overbevise lærerne om mine (ikke-eksisterende) svømmeegenskaper gjennom mange år). Jeg vil si det er litt av en prestasjon.

Tilbake i nåtiden. Jeg konstaterer at disse opplevelsene har gjort tur og trening til noe lite morsomt i ungdomsår og voksen alder. Ubehagelige opplevelser har tatt plassen til potensiell godfølelse og egen mestring. I perioder har jeg strukket meg langt for å forsøke å leve opp til kvinnen på glansa papir som verken lever i min kropp eller mitt liv. Et nytt spørsmål jeg stiller meg, er likevel følgende: hva skjer med oss når vi tror at ”glansa kvinne”, en motivasjon utenfor oss selv, er det vi trenger for å kjenne oss gode nok? Dersom jeg skal forsøke å være litt objektiv på et tema som er så subjektivt vil jeg egentlig sette hendene i sida og riste litt på hodet. Maria, jeg vet du liker å kle deg pent, men du har da alltid ment at innsida teller langt mer enn utsida? Hvor blir ønsket om å være deg og god nok, av? Hva skal man svare på slikt, og hva skal jeg si til meg selv når jeg står der med blikket på glansa-dama? Min objektive side retter ryggen, setter blikket i glansa-dama og sier: Jeg fant dessverre ikke den personlige stylisten min på badet i dag, føler meg ikke like fresh som deg, men du  så imponert jeg er over å ha stått opp tidlig for å gi meg selv noen rolige jobbtimer. Indre motivasjon. Hvordan skal vi finne den når vi subber rundt i så mye som forteller oss at vi skal være perfekte?

Uglansa tilstrekkelighet

For en stund siden begynte min forandring etter å ha blitt motivert av venninner rundt meg til å flytte noen grenser. Jeg satt ved middagsbordet og utfordret mannen til joggetur. Jeg hadde et ønske om å finne frem til noe i meg selv som sa at det å være aktiv også er noe jeg kan trives med. Dette er ingen «kom-deg-ut-og-jogg»-bloggpost. For det endte ikke slik. Jeg har stort slett sluttet å jogge fordi det ikke er min måte å motiveres på. Jeg har funnet trivsel i raske gåturer kombinert med vakker utsikt i Oslomarka. Jeg har lært meg til å trives i eget selskap på korte og litt lengre turer. Kjent på at jeg har blitt andpusten og litt for kvalm. Justert på turlengden. Bestemt meg kvelden før for at jeg skal ut nesten morgen med mindre det pøser. Våkner. Konstaterer at det ikke pøser, hopper i klærne, tar på refleksvest, går ut. Forsøker å lytte til hva som er viktig for meg.

I løpet av tiden som  har gått har jeg vært gjennom en forandring som jeg tror vil overleve Iphone-lanseringer, kjole-frustrasjoner, endringer i motebildet og små hjertesukk over ditt og datt ved kroppen som det ikke er så enkelt å forsone seg med. Jeg tror at forandringen kan vare fordi det ikke handler om hvordan andre ser på kroppen min, men hvordan jeg bor i den. Jeg har funnet ut at det å sammenlikne min kropp med glansa papirutgaver, er uaktuelt. Skal jeg jobbe med å være god nok, er det de varige løsningene som gjelder, ikke retusjeringene. Mitt tips for et nytt år der du vil møte haugevis av min glansa-dame, er å finne ut hva du trives med i din kropp. Som en veldig klok mann har sagt – mestring når du er i aktivitet er helt avgjørende! Den skaper et ønske om å gjøre noe igjen. Etter hvert vil du kanskje ønske å strekke deg lengre; ønske å ta mer plass i egen kropp og jobbe på lag med den. Høre etter hvilke fortellinger som ligger der og ta de på alvor. Husk på at det å være god nok handler om å bli mer deg selv, ikke om å stå på tå for å rekke opp til andres høyde (hilsen ei på 160 centimeter)!