Livet er ikke et eventyr. Det er heller ingen dans på roser. Vel, innimellom er det nok det også. Poenget mitt er likevel først og fremst at livet er smått OG veldig stort. Det er noen øyeblikk jeg vil skal vare i en evighet og litt til. Fylt av mestring, engasjement og varme får jeg energi og overskudd til det mest utrolige (slik jeg ser det). Det kan være hvitveisen på stuebordet som ble plukket på en morgentur, det hjemmebakte brødet laget som en god avslutning på en lang dag. Krevende, men inspirerende prosjektjobbing, strukturering av kaos og en varm ettermiddag på verandaen. Slike øyeblikk gir energi og kaster av seg mye godfølelse. Og så er det de øyeblikkene du kunne fått til 90% avslag av meg. De gangene livet føles flere nummer for stort. Når kulda setter inn uten at nettene har blitt lange en gang. Det kan være midten av mai, over tredve grader og tropenatt, men det hjelper ikke. Jeg kan se meg i speilet og kikke en annen vei. Jeg er sliten, trøtt og har fått mer enn nok av meg selv. De gangene kjenner jeg at livet overmanner meg og får meg til å tenke at det lureste kanskje hadde vært å sove det bort. Begge øyeblikkene vinner. Noen dager kunne jeg hatt konkurssalg på tankene mine og følelsene som følger. Da er jeg sur, trist, lei og litt inne i en “idag-duger-du-ikke”-stemning”. Den er jammen vanskelig å riste av seg (tips mottas med takk)! Og så er det de dagene jeg går ut i marka, alene eller sammen med noen. Hvor jeg setter meg ned for å skrive og ordene kommer. De øyeblikkene deler jeg gjerne. De andre dagene er litt utfordrende å skrive om. Fordi motivasjonen er på bånn. Ordene setter seg fast i halsen. Og jeg? Der og da tenker jeg ikke at det konkurssalget som foregår inni hodet mitt er verdt å dele med andre.
Kald eller varm kaffe?
En gang denne uka delte jeg et innlegg fra Osloby på facebooksiden min om kaféen Søstrene Conradi på Bislett som har sluttet seg til trenden Kaffe på vent. Dette konseptet går ut på at de som kjøper kaffe også kan betale for en ekstra kopp. Ventekoppen tilbys til noen som ikke har mulighet til å betale selv. Aftenposten på nett publiserte i dag en kommentar under tittelen Kald kaffeveldedighet der Johnny Gimmestad mener at vi blir for kalde dersom vi gir fra oss muligheten til å spandere en kaffe på noen som trenger det. Ved at vi, og ikke kaféen, spanderer en kaffe på noen, tenker han at vi både kan få et lite innblikk i et annet menneskes liv som vi ellers bare ville passert skulder til skulder med på gata uten å vite noe om.
Gimmestad etterlyser en involvert medmenneskelighet. Jeg tror, som han, at vi kunne hatt godt av å dele mer av livets opp og nedturer med hverandre. Få opp øynene for et medmenneske som kanskje ikke føler at livet går i oppoverbakke akkurat nå. Samfunnet vårt ville vært tjent med av vi viser mer varme, raushet og skrur opp tabbekvotene våre noen hakk. Vi kunne alle hatt godt av å se litt mer enn kun den fasaden vi setter opp når vi er ute blant folk, men slike barrierer lar seg ikke bryte ned i løpet av kort tid. Skam, menneskefrykt, redsel for hva andre tenker og tror om oss, frykt for å bli sett på som annerledes eller ikke god nok, er kraftig barrieremateriale. Så jeg stiller egentlig spørsmålstegn ved om Ventekoppen egentlig er så kald som Gimmestad vil ha det til? Og hvis den ikke er helt glovarm, hvordan kan vi skape de varmende møtene som er gode for både mottaker og giver uten at skammen setter seg mer fast hos den som tar imot?
Om å møte en frykt
Det kan komme noe godt ut av å innrømme frykt og å be om hjelp til å tenke på noe annet enn frykten. Frykten min de to siste dagene er den ikke helt ukjente gledeskveleren ‘flyskrekk’. Jeg har flydd (phuu!), sagt i fra til flypersonalet at jeg var redd, og ble møtt på en god og humørfylt måte. For første gang på fem år satte denne desidert store landkrabba beina i en flykropp. Og det gikk (flyet fløy og jeg var inni). Jeg sier ikke at jeg kommer til å tørre å gjøre det ofte eller fly langt og lengre enn langt, men vil hente frem det gode som kom ut av turen i tillegg til mestringsfølelse og en spennende konferanse. Jeg fikk meg en times gåtur i Trondheim i vakkert kveldslys. Det er hus, vann, fjell, asfalt, himmel, farger – noe av det som gjør at jeg tenker på stabilitet og noe godt. Denne turen gav meg mulighet til å fokusere på noe utenfor meg selv gjennom foto – noe jeg trives godt med. Å utfordre frykt krever av og til (kanskje alltid?) mye krefter. I kveld føler jeg meg som en ballong uten luft. Det går over, tror jeg. Samtidig; jeg sitter igjen med en stolthet iblanda en rar glede over å ha møtt frykten og klart meg. Ganske godt. Fototuren ble min måte å huske på det vakre midt i det som var skummelt.
Samlingspunkt.
Se for deg at du har fått tildelt et portrettobjektiv til kameraet ditt sammen med oppgaven om å finne ett fokus. Du får muligheten til å ta ett bilde av noe som bidrar til å samle deg om dagen. Det eller den som hjelper deg til å være deg. Så begynner strevet. Hva skal du ta bilde av? Jobben, representert gjennom en PC, kan være ett fokusobjekt. Dette bildet kan kanskje stå for noe samlende du har behov for? Engasjement eller fellesskap for eksempel? Du snur deg rundt i stua og tenker at bildet for så vidt også kan være av et livsprosjekt som får deg til å være til stede i deg selv. Eller du zoomer inn på en person som står nær deg, eller en helt annen du ønsker å komme nærmere fordi du vil ha godt av det. Du kan gå inn i et helt annet rom som nesten er tomt. Tenke om dette tomme rommet at det kan bli et symbol for ønskene eller drømmene dine. Kanskje får det å tenke fremover deg til å kjenne deg mer samlet her og nå? Paradoksalt forsåvidt. Poenget er at det er litt vanskelig, er det ikke? Å finne ett fokus i en hverdag som vi fyller med så mye. Det er vel i grunn ikke så forunderlig at det kan bli vanskelig å samle seg når det i utgangspunktet er vanskelig å finne ut av hvor vi skal stoppe opp og velge. Jeg er der nå. At jeg forsøker å finne ett fokus som kan bidra til at jeg klarer å samles. Ikke for at alle krefter skal konsentreres kun der, men mer for å ha et samlingspunkt. Eller et startpunkt. You name it. Jeg må samle meg selv for å vite hva jeg vil.
Kanskje er det en setning. Et ord. Et foto. Noe som likner denne setningen nedenfor som står på forsiden av magasinet STREK denne uken. Tenk å klare å tenke slik? At livet er godartet. Det dekker ikke hele livet. Overhode ikke. Fordi livet kjennes direkte ondartet av og til. Oppdelt og fragmentert. Rystende og grusomt. Da provoseres jeg av slike utsagn. Kanskje du også? Likevel tenker jeg akkurat nå: har vi ikke likevel alltid muligheten til å tilby oss selv og andre noe mer i tillegg til fortvilelsen, sinnet og savnene? Ikke et lyspunkt nødvendigvis, men kanskje et samlingspunkt? Midt i all mistillit, finnes det noen rom som kan fortelle om tillit. Ord om at kroppen ikke er et viktig utgangspunkt for erfaringer, vil aldri stå alene. Det finnes også stemmer som snakker godt, ærlig og ekte om det å være menneske. Denne setningen minner meg om slike gode rom. Et sted å møtes. Når vi klarer og makter det. Et lite bål for frosne mennesker. Jeg vet i hvert fall at jeg leter etter slike varmeplasser. Hvordan ser ditt samlingsbilde ut?
Vil du følge bloggen min på facebook, så klikk deg inn på denne siden.
Friheten til å leve som en original og ikke en kopi
Frihet. Kvinnedagen er så mangt for så mange. For noen handler denne dagen om likestilling og likelønn. For andre er dette en dag i rekken av flere dager der det bes om styrke til å fortsette kampen for friheten til å jobbe mot maktstrukturer som tråkker på og hindrer kvinner i å leve som ytrende og frie skapninger. Andre igjen kjemper for utdanningsmuligheter og mot undertrykkelse. Jeg vil ikke karakterisere meg selv som en tradisjonell barrikadekvinne. Jeg roper sjelden høyt i store forsamlinger (jeg er alt for sjenert) og bruker ytterst få ganger store ord på egne eller andres vegne (bare av og til). Jeg er på vei mot å finne min egen stemme og er nok litt mindre redd for å bruke den nå enn jeg var tidligere. Har kanskje begynt å tro på at jeg også har en plass. Derfor, fordi det er kvinnedagen i dag og fordi jeg vil bruke min stemme, vil jeg skrive noen ord om frihet.
Finnes det en mal? Friheten til å leve som en original fremfor en kopi. Dette er noe generelt fellesmenneskelig - noe både menn og kvinner skal få rom til. Likevel har jeg en følelse av at kvinner innimellom kan kjenne litt ekstra på dette. Behovet for å ‘blende inn’ i mengden. Bli like veltrent, velkledd, vellykket, velartikulert (ordlisten foreslår her at jeg skal bruke vertikaltdelt – det kan i grunn være særdeles passende å bruke innimellom) og veltilpasset som ‘alle andre’. Det er ikke noe i veien med noe av dette, men finnes det en mal vi alle skal følge? På kvinnedagen vil jeg driste meg til et spørsmål til oss kvinner: hvorfor i all verden vil vi være så like? Nå tenker jeg ikke på viktige og nødvendige kampsaker for kvinner verden over som likestilling, likelønn, like muligheter for utdanning, god rettssikkerhet for alle, frihet til å utøve ytringsfrihet og frihet fra individuelle og samfunnsmessig undertrykkende strukturer. Jeg tenker på et behov jeg synes å ane som handler om en form for kvinnelig konformitet der høye forventninger og krav som nesten kveler oss, tar mye tid og krefter. Hvor ble det av ‘god nok’? Ikke et ‘god nok’ som sier at jeg skal si meg fornøyd med alt til en hver tid. Ikke denne litt resignerte ‘god nok’ som ikke vil frem, ikke kan heve stemmen og helst ikke kan si i fra og være tydelig. Men en ‘god nok’ som praktiserer raushet og tabbekvote, åpenhet, ærlighet og vilje til å backe hverandre opp. En klokskap som ser på ulikheter som en nødvendighet.
God nok. Det er alltid skummelt å skulle si at noe er viktigere enn noe annet på en dag som kvinnedagen fordi det finnes så mye som er viktig og nødvendig å snakke om. Likevel vil jeg si at hvilke verdier og holdninger vi har til det å være kvinne, er helt sentralt. Uavhengig av om det handler om kropp, makt, trening, språk, mat, sårbarhet, styrke eller følelser, har det hver enkelt av oss kommuniserer, en betydning for mennesker rundt oss. Måten vi ser på oss selv, ikke bare kan, men vil reflekteres videre. Har vi skyhøye forventninger til oss selv og andre som vi ikke en gang orker å innrømme for oss selv og andre at vi har, vil dette påvirke andre. Fra jenter på 6, 12 og 22 år, til kvinner på 32, 45 og 76 år (jeg mener alle). Derfor ønsker jeg at vi skal tenke over hvordan vi snakker om og forholder oss til det å være kvinne, og forsøke å snakke mer om det å være god nok. Og mener det. Kanskje må vi rive ned noen skyskrapere (høye forventninger) for å leve mer helt? Det får så være. Det er fint å kunne være tydelig og sterk. Orke å gå på Gaustadtoppen eller halvveis rundt Sognsvann. Det er viktig å kunne være sårbar, si at vi er slitne og ikke orker noenting akkurat nå. Det trenger ikke å være et enten eller. Vi kan være både sterke og svake. Vi kan heve stemmen, være skarpe i kantene og også velge å ikke si noe. Det ene er ikke nødvendigvis noe bedre enn det andre. Det gjenspeiler kun i større grad hvordan øyeblikket og livet ser ut akkurat nå. I dag valgte jeg å skrive dette. Og i dag, på denne kvinnedagen, var det viktig for meg å kommunisere ut budskapet om denne typen frihet til kvinner og menn. Det er viktigere å kjempe for friheten til å leve som en original utgave av oss selv fremfor å bli en kopi av andre. Det er kun der vi kan finne frem til vår egen stemme, bli kjent med egne behov og legge trykk bak det vi mener er viktig.
_________________________________
Vil du følge bloggen min på facebook, så klikk deg inn på denne siden.
Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.
Vårfornemmelse.
Det er en helt vanlig hverdag. En av de værmessig grå og litt sure dagene. Jeg har ikke hatt så mye fore i dag. Har gått og ventet på tilbakemelding på prosjekter som skal landes. Så i dag har jeg god tid til å få ferdig et referat og skrive noen ord her inne igjen. Ikke la det gå nødvendigvis en hel måned eller mer mellom hvert innlegg (hint, hint til meg selv). Dagen startet alt annet enn grålig. Med frokost “ute” allerede ti på åtte fikk jeg en fin start på dagen. Det å gripe tak i muligheten for en morgenprat om skriving og ventetid kombinert med en god frokost, er rett og slett veldig fint.
Jeg er en morgenfugl. Hopper som regel opp av senga når vekkerklokka ringer, og er i større eller mindre grad klar for dagen som ligger foran. I dag fikk dette begrepet ‘morgenfugl’ meg til å tenke på et bilde jeg tok for en liten stund tilbake på vei til et prosjektmøte. I et tre midt i Oslo sentrum var det hengt opp papirfugler i alle mulige farger. Det var en vakker visualisering og konkretisering av at varmen og våren var på vei på tross av at det fortsatt var endel kuldegrader. Treet og fuglene til sammen ble et slags vårsymbol for min del, og passer godt i dag. Hele Oslo roper VÅR. Fuglene kvitrer flerstemt og iherdig i buskene, isen smelter - i hvert fall i sentrum, og sola varmer så godt, så godt. Kanskje må vi forberede oss på at vi fortsatt kan få levert noen snøfnugg fra oven. Likevel har det skjedd en merkbar forandring. Det er som om naturen og vi tar en lang gjesp, strekker oss så mye vi kan, og sakte, men sikkert våkner til vår-vekkerklokka. Det er på tide å stå opp, iaktta at nytt liv også i år kjemper seg opp og frem gjennom frossen jord.
Øyeblikksbildet
Det er dette
ufattelig skjøre
at livet er nå.
Verken den gang da
eller en gang når,
beskriver øyeblikket slik jeg opplever det
like treffsikkert og nært
som akkurat nå.
-
Å ta vare på den enkelte dagen, de gode øyeblikkene av gjenkjennelse, er en kunst jeg aldri blir utlært i. Der er jeg nå. Jeg sitter med en opplevelse av at de utfordrende dagene spiser opp de gode. Likevel er spørsmålet mitt om det nødvendigvis må være slik at øyeblikkene er enten vonde eller gode? Trenger jeg å sette verdipoeng på øyeblikk eller kan de bare få stå der. Som det de er. Øyeblikk. Korte glimt av livene våre som sammenknyttes til fortellinger om hvem vi er. Akkurat nå. Av og til er det gode i dagene tydeligst. Jeg kan kjenne på at noe eller noen gir meg en opplevelse av tilhørighet og godhet. Når de tunge eller vanskelige øyeblikkene er nærmest, er det som å oppleve en skikkelig stormfull dag uten tykt nok yttertøy. Det er rett og slett bare isende kaldt. Når jeg står litt utenfor og ser inn akkurat nå, tenker jeg. At uansett hva dagene har å by på, har øyeblikket alltid med seg verdifull informasjon. Til meg. Om at nå er livet. Og at livet er viktig.
________________________
Vil du følge bloggen min på facebook, så klikk deg inn på denne siden.
Lisa Aisato er illustratør, forfatter og billedkunstner, født 1981. Ga ut barneboka “Mine to oldemødre” i 2008. Illustrerer for Cappelen Damm, Gyldendal Norsk Forlag og Dagbladet Magasinet med flere. Bildet ovenfor er hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse. Du kan finne flere fine bilder her.
