På reisefot: New York

Om du aldri har besøkt New York, kan jeg varmt anbefale det. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle reise dit (først og fremst på grunn av reisetid og fremkomstmiddel). Likevel, jeg reiste med min kjære, og hadde med meg boka “Nå er jeg glad i å fly” i kofferten (jeg vet at tittelen er rar, men boka er faktisk god!). Gulroten var, i tillegg til å gi påfyll til reiselysten, å treffe noen kjente og kjære. Vi reiste sommeren 2014, og gjennomførte en uke i storbyen, og en uke “on the road”. Siden jeg er vokst opp med trailere og store biler har jeg en fasinasjon for amerikanske farkoster på veien. Kameraet var derfor alltid med, og flittig brukt. Jeg tok langt mange bilder, og de jeg viser dere her er utypiske, uskarpe og uturistifiserte. Det er derfor jeg liker de, og smiler når jeg husker tilbake. IMG_8776IMG_8753IMG_8641

Hode, skulder, kne og tå

1386581_51264205
Jeg er opptatt av motivasjon og bevegelse om dagen. Hvordan er det for deg? Drives du av indre eller ytre motivasjon? Lever du på andres gode tanker og ønsker for deg, eller lever du etter dine egne mål? Hører jeg et langtrukkent sukk? Jeg skal ikke si at jeg vet hvordan du har det om du sukker, men jeg har litt erfaring med mangel på (lyst til?) aktivitet, trening og motivasjon. Likevel, med fare for å høres ut som en gammel gymlærer, jeg har funnet ut at min kropp er til for mer enn å sitte stille.

I dag, imidlertid, har jeg lyst til å dele en kort liste over hva som har gjort at min motivasjon for å være i aktivitet har utviklet seg (nei, den kom dessverre ikke bare deisende over natta). Kanskje kan du bruke noen av tipsene selv dersom du er på leting etter din indre motivasjon. Eller, du kan bare smile over et artig bilde fra en stund tilbake, og ikke bry deg om teksten.

Mine gode tips har vært å:

– finne gode med-motivatorer i det daglige (en god venninne, onkel, kjæreste, kollega)
– skape gode turopplevelser som ikke handler om å trene (og bruke mye tid på foto-stopp)
– være på leting etter mine egne (ikke andres) realistiske forventninger
– finne frem til hvilke mål jeg trenger for å strekke meg litt lengre av og til
– lete etter den indre motivasjonen (som: kroppen bærer meg(!), det føles godt etterpå)

Har du noen gode tips for å oppdage gleden over bevegelse?

Bilde er hentet herfra.

Å gjøre det umulige, mulig

MuligheterTenk om det var så enkelt? Å sette én enkelt strek. Umulig. Umulig. Mulig. Det hadde vært fint. For det hender jo innimellom at tankene kjører seg fast i et spor, og da følger ofte følelsene med i runddansen. Det å traske inn og ut av samme mønster når vi blir frustrerte, sinte eller redde, er helt menneskelig. Vi gjør det sikkert hver eneste dag både hjemme og på jobb. Det fasinerende er at vi også kan bruke et annet ord for å illustrere det samme. Ordet er en hjelp til å “låse opp” mønster. Dette ordet kan også bidra til å skille mellom det mulige og det umulige. Ubevisst. Ubevisst. Bevisst.

Et helt banalt eksempel: jeg kan irrritere meg over ord eller uttrykk som gjentas i hver andre setning: Liksom, altså, nja, vel osv. Det gikk opp for meg her en dag at jeg gjør akkurat det samme selv (selvfølgelig gjør jeg det). Mitt ord er kanskje. Jeg bruker det oftest når jeg skriver, og vet at det er en konsekvens av at jeg er småredd svart/hvit tanker. Likevel, jeg tror jeg skal forsøke å bruke det sjeldnere fordi det kan dekke til mine egne meninger noe jeg ikke synes er OK. Poenget mitt er: det jeg vet om (hos meg selv) kan jeg gjøre noe med, det jeg ikke vet noe om (hos meg selv), gjør noe med meg. Det er en enkel læresetning som det innimellom er særdeles vanskelig å benytte seg av. Husk da: Det at en strek over én bokstav ser ut som forskjellen mellom Galdhøpiggen og en liten fartshump betyr ikke at det er enkelt å nå fjellet med stor F. Det betyr at mulighetene ofte er større enn vi ofte tror selv, og at vi trenger hverandre for å se oss selv fra utsiden.

Å være interessert…

Snakk
De siste dagene og ukene har jeg tenkt på følgende spørsmål: hva er en samtale? Det kan synes enkelt, selvsagt og noe naivt å stille et slikt spørsmål, men det er genuin nysgjerrighet som ligger bak. Bakgrunnen er noen møtepunkt, konferanser og samtaler i det siste som i liten grad bærer preg av det jeg gjerne ønsker at en samtale skal inneholde: gjensidig interesse!
Selvsagt er det også flere ting, men som kanskje kommer som et resultat av nettopp dette:
– dialog
– varm nysgjerrighet (i motsetning til snoking)
– spørsmål

Det er særlig to ganger jeg har undret meg stort over “samtalen”; senest da jeg deltok på en konferanse og et møte hvor det er flere muligheter for samtaler enn i en vanlig arbeidsdag. Det som slår meg er at ingrediensene i stor grad kommer i kategorien “lite interesse”:
– monolog
– ensidighet
– verken snoking eller nysgjerrighet (!)
– ignorering
– null spørsmål
Hva er det som skjer når vi møter hverandre på denne måten uten å egentlig møtes? Jeg undrer meg ikke over dette med en sånn “jeg-er-så-god-til-dette-selv-holdning” for jeg vet at jeg også er opptatt av å beskue min egen navle. Likevel, å delta i en samtale med lite interaksjon og samspill hvor det ikke er muligheter for å speile seg i hverandre, gjør meg frustert. Et lite tankehopp er at jeg ikke kan komme på noen samtaler med gjensidig interesse der jeg har kommet ut på minussiden hva gjelder energi. Ergo: hva har vi å tape på å være til stede og opptatt av hverandre? Ingenting.

En foreleser jeg hadde på et kurs sa følgende: kanskje vi skal jobbe litt mer med å være interesserte i hverandre fremfor å gjøre oss interessante? Den kjøper jeg. Hva tenker dere? (Les gjerne denne artikkelen om du er interessert i å lese mer).

Bildet i innlegget er hentet herfra.