Tostemthet
september 1st, 2010 § 1 kommentar
Foto er tatt av Jane Rahman. Kilde her.
Sårbarhet i to hender og en kaffekopp. Du lurer kanskje. På hva i all verden sårbarhet, to hender og en kaffekopp har med hverandre å gjøre. Jeg vet egentlig ikke. Kanskje ikke så mye, men setningen falt ned i hodet mitt i går på vei fra skolen. Slike setninger må jeg bare skynde meg å skrive ned. Før jeg glemmer. Jeg liker ikke å glemme. Og derfor ble denne teksten skrevet.
Jeg sitter i hjørnet. Synes ofte jeg velger meg ut de tryggeste plassene når jeg endelig en gang kommer meg ut. På kafè. Plassen der jeg har ryggen fri, og samtidig har oversikt over hvem som kommer og går. Sånn i tilfelle. I tilfelle hva? Jeg sukker stille for meg selv. Tenker. Jeg vet ikke. Verken hva jeg vil ha ryggen fri fra. Eller hva eller hvem jeg skulle trenge å forlate eller skjule meg for. Jeg er av den mer frosne typen. Sitter jeg her fordi jeg vil unngå trekk? Kanskje er vi egentlig en egen kategori? Vi som (nesten) alltid fryser. Av og til tenker jeg tanken. At kulden skulle kunne ha å gjøre med noe annet enn at temperaturen i kroppen synker. At jeg akkurat i dag (og forøvrig ganske mange andre dager), har tatt på meg litt for lite klær. Jeg slår tanken fra meg – eller legger den mer til side. Som om den er årsaken til at jeg sitter i et hjørne. Med ryggen mot en vegg.
Jeg ser ned på armene mine som kun er kledd til litt nedenfor albuen. At huden er nuppete. Jeg bestiller en kaffe. Det var vel derfor jeg kom. Svart, varm kaffe i et stort krus. Jeg holder rundt det. Kryper sammen. Tenker litt til. På hvordan det er å være menneske. Hvor godt det er å merke et blikk. At det varmer. En hånd trykke lett mot min hånd. Jeg lener meg tilbake. Prøver å kjenne etter hva som er nært meg. Kan merke at den tynne hvite ulljakka smyger seg tett inntil meg og gjør at jeg klør på ryggen fordi jeg har singlet og ikke langarmet bomullstrøye under. Og på et vis. Der jeg sitter. Føler jeg meg umåtelig sårbar for livet. Mottakelig. Enkel å bevege. Jeg sitter her og holder kaffekoppen i to hender som er ganske kalde. Og lurer på hvor tonen kom fra. Den var ikke der. Og plutselig var den der allikevel. Svakt. Summende. Tostemt. Og jeg bare vet på et vis. At jeg på vei hjem skal stoppe opp. Sette meg ned. Ikke i et hjørne. Fordi jeg har funnet ut at jeg liker meg bedre i åpne rom. Der jeg ikke føler meg innestengt. Er det ikke rart hvordan et rom kan gjøre så stor forskjell? Et åpent rom er ikke bare et rom på mange kvadratmeter og høy himling. Det kan likeså godt være ti kvadratmeter og allikevel kjennes ut som om det er rom for hele verden. Meg inkludert. Og jeg lurer på om dette handler om tostemthet og gjenklang?
Undring over språket
august 31st, 2010 § 2 kommentarer
Foto tatt av Anna Gutermuth. Kilde her.
Fra vinduet mitt ser det ut som om skyene ønsker å gråte ned på begynnende falmende sommerblader, og jeg forstår at veikrysset har kommet. Overgangen mellom varme og noe kjøligere. Klarere. Og jeg lurer på om høsten er rastløs etter å få slippe til? Står på startstreken, bøyer seg ned og venter på klarsignalet. Om sommeren nå bare er klar for å slippe tak og la seg synke ned i dvale frem til neste gang.
Tilsynelatene fungerer hodet og følelsene mine slik for tida at det alltid skal dukke opp muligheter for assosiasjoner. Er det et slags høstmodus? Det er som om jeg er stilt inn på en frekvens for dyperegående spørsmål. Det er i grunn både slitsomt og meningsfylt på en gang, og jeg har ikke noe problem med å se at kombinasjonen av de to ordene ofte henger sammen for min del. Slitsomt fordi det tar krefter. Meningsfylt fordi det er med på å skape undring. Og det ordet – undring – er for meg et ord som sier at muligheten ligger der. For at noe nytt kan skapes. Det lukker ikke.
I møte med meg selv – i det som er mitt liv, skapes opplevelser på mange plan. Det er som å se inn i et kaleidoskop. Nyansene. Bevegelsene. Fargene. Endringene. Språket blir et redskap for formidling – noe å gå livet i møte med. Det innebærer at jeg ikke går tomhendt. Med språket – om det er kroppsspråk, verbalt eller non-verbale ytringer, så har jeg fått en måte å formidle det jeg opplever på videre. Slik at det ikke stenges inne i meg selv. Jeg har sett meg nødt til å slutte å undervurdere språkets evne og mulighet til å åpne. Eller. Det vil si. Jeg har alltid visst. Tror jeg. Kjent på betydningen av fortellinger. Små og store. Om meg selv og andre. For når ord og opplevelser stenges inne. I taushet. Stengte rom. Da får jeg ikke fortelle. Og får jeg ikke fortelle, får jeg på et vis ikke leve. At språket gir muligheter for liv gir derfor god mening for meg.
August og den glemte tallkombinasjonen
august 24th, 2010 § 6 kommentarer
Noen dager er det litt som om jeg går med håpet i en lukket eske under armen. Det er kilt fast, og jeg får det ikke fram. Det er vel egentlig mer som ligger i den esken, men jeg har glemt tallkombinasjonen som tilfeldigvis er blitt nødvendig etter at det plutselig er bitt hektet på en hengelås. (Hvordan?) 3 – 4 – 7? Forsøker igjen. 4 – 5 – 2? Nei. Det fungerer ikke. Jeg har lett for å bli distrahert med diverse assosiasjoner, og kommer til å tenke på om ikke tallene har noe med eventyr å gjøre? Eller? Ja, hvorfor ikke. Et eventyr er fint. Noen dager er det greit å tidvis la seg distrahere fra virkeligheten. Fordi jeg vet at begge mine ben er mer enn godt nok plantet dypt ned i jorda til vanlig.
Og jeg kan se for meg ei annen jente. Som likner litt på meg. Bare litt høyere, og med gnistrende blå øyne. Iført knallrød regnjakke hvor det meste som ho ikke ønsker å ta inn over seg blir prellet av. Jakken er en vidunderjakke som finner frem utallige forslag til tallkombinasjoner for at esken skal åpne seg slik at håpet og motet skal få frihet til å puste. ( Åja, motet lå oppi der også, ja). Selvsagt, en regnjakke gjør også sin plikt. Den ene kraftige regnskyllen etter den andre preller av, men jakken gjør aller mest det den er best på og har mest lyst til. Og det er å absorbere og holde på varmen fra gode ord og møtepunktene fra dagen, og hente ut kulden som kommer innenfra og gjør at ho fryser.
Jeg skulle gjerne vært en slik Mary Poppins med knallrød regnjakke. Ei som kunne sette seg ned ved pianoet. Eller dra opp skriveblokka. Kanskje dra ut på kvelden og ringe på hos deg. Ei som kan hente frem inspirasjonen og engasjementet så øynene gnistrer. Min paraply skulle være grønn med hvite prikker. Og lenger enn det kommer jeg ikke. For som Alice i Eventyrland faller jeg nedover. Og våkner opp av eventyret. Ganske raskt kommer følgende påminnelse opp fra bevisstheten: Eventyr – det var noe som skulle være til glede i barneselskap i alderen fem til åtte år. Jeg lever ganske langt unna et eventyr, og er ikke i riktig aldersgruppe lenger heller. Paraplyen min er ødelagt i spilene, og gir lite ly. Jeg klarer ikke finne inspirasjonen, og sitter mest på kne og klimprer på pianoet og håper at en melodi skal vokse frem. At håpet skal finne meg.
Så mye for en liten dagdrøm i en augustmåned som tydeligvis også har glemt tallkombinasjonen til sin egen eske der sommeren er lagt opp i. Men drømmene kan ingen ta fra meg, selv om de av og til leker gjemsel i min egen regnfylte hverdag.
Foto er tatt av ClickFlashPhotos/Nicki Varkevisser. Se kilde her.
Uro.
august 18th, 2010 § 3 kommentarer
En beskrivelse av uro. Og hvordan det er å vente på noe som tar lang tid.
Hjertet banker. Ikke sånn vanlig. Dunk. Dunk. Mer hektisk. Urolig. Det er som om innsida mi tror at himmelen er i ferd med å smuldre opp og falle ned. Kanskje bare over meg. Hjertet vil ha meg til å flykte. Tror jeg. Det hermer etter mine løpende fottrinn som aldri egentlig løper, men mer har vendt seg til rask gange. Var vant til. Før. Dunk. Dunk. Dunk. Dunk. Blikket søker mot Exit-skiltet i enden av gangen. Det blinker. Grønne, raske blink. Nei. Jeg blir sittende. Skal bli værende. Verken himmelen eller noe annet kommer til å falle ned. Allikevel skulle jeg gjerne funnet et beroligende ord. Hva var det du sa til meg før i dag? Hvilke ord var det du brukte?
Stolen knirker når jeg legger det høyre beinet over det venstre. Jeg sitter alltid sånn med beina. Dersom det er plass. Og det er det. Nesten alltid. Når høyden i passet viser 160 centimeter er det slik det er. Blyanten dunker også. Mot den grønne notatboken jeg kjøpte på Ark i går. Jeg ser raskt opp. Møter fortsatt en rad av røde dører. Lukkede. Røde dører. I en tilsynelatende uendelig lang gang. Men den er ikke uendelig. Ordet. Du sa et ord. Hva var det? Lengsel? Sårbarhet? Språkets åpenhet? Kroppens varme? Assosiasjonene dukker opp rolig, og på samme tid raskt. På innsida.
Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg sitter her. Jeg ser ned på skoa mine. Det er enkle sorte tøysko med knyting. Det er jo høst i dag, så strømpebuksa er tatt på. Jeg trekker pusten inn. Slipper den sakte ut. Det gikk raskt. Innpusten når ikke særlig langt. Er for så vidt sjelden helt nede i magen. Jo. Jeg venter. På at timen skal gå. Det er grunnen til at jeg sitter her. Venter. Slik at jeg kan gå videre. Jeg hadde håpet på å finne litt ro. Har tenkt ganske ofte at jeg tror at jeg i så måte må bli sittende til himmelen faller ned. Jeg går gjennom rekken av ord en gang til. Stopper opp. Jeg fant det. Et av ordene du sa, men som var det som traff meg i dag. Lengsel.
Jeg er ikke rolig, men hjertet banker i stedet for å dunke. Det hjelper.
Foto er tatt av Duchamp. Kilde her.
På to steder. Gresset mellom oss. Og om Sofia.
august 16th, 2010 § 3 kommentarer
En gåtefull overskrift. Men den handler om å være på to steder. I seg selv. Og utenfor. Om behovet for ei eng når livet kommer inn i de mer mørke nyansene. Og om mennesker – kvinner og menn, som ikke heter Sofia, men som allikevel blir og er en Sofia. Et navn for de som møter. Åpner opp. Der jeg kan velge å ha en aktiv rolle. Fordi speilet i meg møter speilet i deg. Og sammen skapes ikke lengre tid, men rom. Dersom jeg våger.
Lenger enn langt. Er veien vi går. Mellom steiner og ur. Ligger setninger stille på vakt. Klare til å tynge ned skuldre som allerede har stor nok bør å bære. Vil vi klare å gå helt til enden? Hvordan ser det ut. Foran oss? Veien avsløres ikke underveis. Allikevel. Med steg som aldri går foran eller bak. Alltid ved sida. Ser vi med undring at mysteriet skjer allikevel. At en dag i en svalende eng. Med himmelvendt blikk mot lyseblå uendelighet. Holder et stykke på vei. Et steg om gangen. Er alt vi kan gå. Og lenger enn langt blir straks kortere nå. Når jeg er blitt vi, og kanskje et oss. Børa blir til tider som fjær å regne. Når tida oss i mellom ikke lengre er tid. Men åpne rom og takhøyde for liv.
Helt blå. Små.
august 6th, 2010 § 4 kommentarer
Helt blå. Små. Trillrunde. Noen med en kort stilk på toppen. Jeg tror de trives best i en halvlukket liten barnehånd. Aldri glad i å ligge alene. Må spises i fellesskap. Gjerne med resultat av blå lepper og tunge. Tre kopper med grønne striper.
Du finner de blå langs smale stier. Dekket av barnåler. Kongler. Hvite sommerfugler setter seg ned og betrakter sin lille landingsplass. Mellom bregner og tyttebærlyng med foreløpig sure bær. Ser du opp, nikker trekronene ned til deg. Smiler lyst av dine blålilla fingertupper. Sommerdag. I rolige tider.
Ord som forsvinner, men er der.
juli 29th, 2010 § Legg igjen en kommentar
Del seks i en fortellerrekke:
Jeg forsøker så veldig å fortelle deg til meg i dag, men du er taus. Orker kanskje ikke lete etter ord og språk. Jeg står rett opp og ned på deg. Kanskje var det en idè, eller kun en refleks. Jeg tenkte at det kanskje gikk an å lokke frem noe i deg dersom du fikk litt vann. Derfor, der jeg står, vanner jeg deg i dag. Med mine få, varme og rennende tårer. Jeg kjenner at du er her. De korte stråene som er blitt lysegule, og ikke lengre har noen grønn tupp helt ytterst, rasper meg forsiktig under fotbladet. Jeg stopper opp. Men du kommer ikke frem. Ligger bare der. Helt taus. Jeg finner heller ingen ord i dag. Kanskje er vi to i en. Eller en i to. Vet ikke hva jeg skal si til deg.
Er det ikke rart hvordan ord kan bli borte. Og allikevel ligge der. Dypt under. Ventende. Kanskje er ikke det det viktigste. Jeg holder deg tett inntil meg på den måten jeg kan i dag. Det er mye sorg over at du har mistet det lysegrønne i deg. At det er så hardt å gå på deg. Jeg savner deg fra den gang du var grønn. Jeg har aldri opplevd deg slik, og allikevel vet jeg som fra en svak hvisken at jeg savner det myke underlaget ditt. Det er som jeg vet, uten å vite. Hodet verker og kroppen sier at jeg må legge meg ned. Jeg går over til den lille steinrøysa ved en av sidene dine. En av steinene der har en liten flate som er glatt– akkurat passe til hodet mitt. Jeg kjenner at solen har ventet på meg en stund. Varmet opp stedet der den lille hvileplassen ligger stille. Armen legges under hodet og jeg sovner.
De andre fem delene i fortellingen:
Del en:Jeg vil fortelle deg bort fra meg, men også til meg
Del to: Jeg vil lukke deg ut igjen
Del tre: Slettenes stille melodi
Del fire: Du er en del av meg
Del fem: De usynlige
Midt mellom hverdag. Og dag. Er ditt avtrykk lagt igjen.
juli 22nd, 2010 § 3 kommentarer
Jeg fascineres av bilder som har et slikt “gammeldags” utseende. Gulnet. Nært. Av ting. Eller mennesker. Det er som om bildet blir vakrere. Som om noe er fanget som egentlig ikke lar seg fange. Følelsen jeg får når jeg møter bildet blir straks mykere. På et eller annet vis. Jeg liker det som er slitt. Brukt. Det jeg kan se har en historie. Men det fotografiet viser må ikke være fylt opp. Det skal fortsatt være rom for fortellinger som ligger foran. Bildet jeg ser. Personen jeg møter. Har minutter. Timer. Dager. Måneder. År. Bak seg. Men allikevel ligger det også noe fremover i tid. Det er nok for meg å vite det. Jeg trenger ikke. Vil ikke vite hva som ligger foran. Hvor mye tid som kommer. Hvor mange historier som skal fortelles. Jeg vil bare se at noe har vært. Er. At dager ligger bak. Ha tryggheten som ligger i det levde og levende. Og ha vilje til å gå inn i det som ligger der. I dag. Og de dagene som kommer etterpå. Som jeg ikke vet hvordan er. Men vil ta i mot.
