Miljøbevisste minner?
Tags: bærekraft, forandring, glede, Håp, minner, miljø, Trade day|
Innimellom liker jeg å tro at jeg er opptatt av det indre, kun det indre, men det er jo ikke sant. Det ville for så vidt være å ignorere en bit av mennesket like mye som å kun være opptatt av det jeg ser. Så jeg har innfunnet meg med at det er godt å være både indre – og ytreopptatt.
Jeg er fasinert av farger, form, forandring, estetikk, kunst, det vakre, og i alle disse kategoriene finnes også klærne. Selv om jeg i veldig liten grad er opptatt av merker og design, er forandring i garderoben noe jeg liker. Det siste året har jeg blitt invitert til én klesbyttekveld, og holdt én slik kveld for gode venninner også. Overraskelsen er ofte den samme: vi finner noe andre er lei av, og ser på det med et nytt blikk.
Siden jeg fant ut at jeg liker å skape, er det gøy å se potenial i det andre tenker på som gammelt og kanskje litt kjedelig. For meg kan klesplagg gjerne være nyttbrukt i stedet for nyttnytt, så lenge det er helt og rent. Derfor var det med glede jeg oppdaget Trade day i Oslo før helga: jeg fikk en mulighet til å rydde litt i skapet, gi noen hele, reine og OK ting videre til andre, og ta med noe pent hjem igjen. Jeg er for flere byttekvelder med både klær, bøker og musikk slik at vi handler mindre. Skal vi tenke fremtidsrettet og bærekraftig er det lurt at klær og ting som bærer på minner, men ikke liv, bytter eier og skaper flere minner. Og du, hvis du arrangerer en byttekveld. Spør etter fortellingene! Kanskje vil du ikke bare oppdage at vennene dine har noe pent du kan overta. Du vil også få høre fortellinger fra sommerferien med stor S, om sykkelturer, netter under åpen himmel, om én person de savner, om kjærlighet, sorg eller varme kvelder. Det er mye som kan skapes bare av at klær skifter hender og eier.
Jeg er sikker på at det finnes mange måter å skape miljøbevisste minner på. Dette er mitt bidrag. Har du en idé?
Bok – og livsfortellinger
Fra jeg var litt større enn en neve har jeg lest bøker. Haugevis. Som barneskolejente befant jeg meg langt mer på biblioteket enn i skolegården. Selv om sosialiseringen vi får gjennom bøker ikke gir den samme relasjonelle kompetansetreningen som lek gjør, har bøker og lesing stor verdi. Fortellinger skaper gjenkjennelse og fellesskap (gir kanskje også håp om felles skjebne og trøst). De knytter bånd mellom verdensdeler, og bygger broer over erfaringer og på tvers av aldersgrupper. Det fine med mange fortellinger som fortelles, er at de er bevegelige, og kan gi mening i ulike situasjoner og tidspunkt i livet.
I det siste har jeg latt meg fasinere av fortellinger, og lurt på hvordan jeg kan bruke mer tid på dette. Tankene ruller, og skal få gjøre det en liten stund til. Likevel, det som fasinerer meg mest er: Når jeg ser tilbake på alle fortellingene jeg har møtt i løpet av livet, er det likevel én kategori som skiller seg ut. Som er verdifull for meg på en annen måte enn de andre fortellingene. Det er de fortellingene der jeg har hoppet ned fra linen min (betrakterens og obervererens rolle, kanskje?), lagt bort boka, gått ut i verden, inn i relasjon med andre mennesker, og erfart. Det er kanskje de skumleste måtene å skape fortellinger på. Det innebærer at jeg trenger å ha tillit til andre mennesker, være sårbar, jobbe med min egen mottakelighet, og puste med magen. Sammen med andre gjenforteller, nyskaper og nyskriver vi historier som var glemt, gjemt, eller som er helt nye. Tenk på det: at det går an å skape nye fortellinger! Jeg sier ikke at det er verken enkelt, smertefritt, eller fort gjort, men det er mulig. Hvilke fortellinger er viktige for deg?
Bildet er laget av Lisa Aisato, og gjengitt med tillatelse.
Frykten og den blå frosken
Bildet er laget av Lisa Aisato, og gjengitt med tillatelse.
Dette er dessverre ikke et eventyr. Det er sjelden jeg roper høyt og sterkt om et tema. Kanskje er det slik fordi jeg sjelden har behov for det, eller fordi jeg veldig sjelden våger. Den siste uka har fått meg til å tenke på dette. At jeg liker meg best bak sceneteppet. At jeg beundrer de som står i rampelyset, ytrer sin mening med ydmykhet, klokskap og tydelighet.
Noen dager er det slik at verden kjennes nærmere. Det kan handle om Paris, Syria, Sri Lanka eller Oslo. Et blikk, en fortelling, sterke inntrykk som gjør at verden kommer tettere på. Vanligvis, i hverdagsdonten, er det så lett å tenke på mitt eget lille liv. Det kommer jeg selvsagt fortsatt til å gjøre, og i perioder er det mer enn nok å forholde seg til. I tillegg er det ett tema som alltid uroer og bekymrer meg i krig, konflikt og uro, og ett tema som gleder meg når jeg snakker om tilhørighet: barna. De er jeg villige til å løfte stemmen for.
Bare de siste ukene har det blitt skrevet viktige artikler om disse små. Både om barn som forteller uten ord: Hvorfor oppdager vi ikke overgrep mot barn?, og om barn som forsvinner/blir kidnappet: Tusenvis sporløst forsvunnet fra Sri Lanka. Dette er barn med utrygge hverdagsliv. For mange er det så utrygt at det ikke går an å drømme om noe annet, noe bedre. Om drikkevann og mat midt i et goldt landskap av krig og ruin. Om varme hender som stryker over kinnet blant knuste flasker og frykt for de som skulle være så nære, så nære. Uka som den vi akkurat har lagt bak oss gjør meg ettertenksom og bekymret, engasjert og varm. Den blå frosken er kanskje derfor et viktig symbol. På håpet, drømmen, det underfundige, barnet. Fordi barn er vår levende påminnelse om sårbarhet, undring og tilstedeværelse. Tar vi barnet på alvor, er vi i nærheten av å ta livet på alvor. Kanskje er det et provoserende spørsmål. Det får så være: er det slik? Tar vi barnets virkelighet og erfaringer på alvor? Svaret er antakeligvis både ja og nei.
Hva vil du fortsette med i 2015?
Med en gang nyttårsrakettene har rast fra seg, og frøskjerringene er ryddet bort er vi klare for å tråkke inne i 2015 med fagre ord og løfter til oss selv eller andre. Eller, i det minste, bladene og avisene er i hvert fall på oss for å få oss til å forsøke alt fra pulverdietter til ja…mye annet rart for å få oss til å bli “bedre” utgaver av oss selv. Da kommer også spørsmålet om nyttårsforsetter opp. Hva skal vi fortsette med i 2015 som skapte trivsel i 2014? Hvordan kan vi prioritere slik at vi får mer tid til det som gir krefter, mot og kreativitet? Uansett hva vi velger å gjøre eller stille spørsmålstegn ved tror jeg vi kan være enige om at vi ønsker å gjøre valg som i minst mulig grad fører til slitne, sure og tverre utgaver av oss selv. Det er vel omtrent slik tankene flyr frem og tilbake når vi skal velge nye forsett i overgangen fra det gamle til det nye året?
Jeg innrømmer at jeg ikke er særlig god på forsetter. Hos meg stopper hodet litt. Heldigvis slutter det ikke der. Selv om det ikke kommer fullstendige setninger eller fortsett, popper det opp stikkord som er lystbetonte: tur, snøballer, skog, lys, ark, skriving, kaffekopp, boller, utsikt, venner, TYKK bok, macTid, foto, bevegelse, mot, samtale, varme. Hm. Lurer på om mine “forsetter”, eller “fortsetter” er klare, jeg. Jeg skal ikke ha noe forsett om å bruke mer eller mindre tid på noe av dette. I stedet for kan jeg konstatere at dette er noe av det som gir meg påfyll. Da kan jeg likeså godt fortsette med noe av det jeg likte godt i 2014.
For min del lurer jeg på om det kanskje er mer verdt å satse tid, penger, ressurser og prioriteringer på innholdet i slike stikkord fremfor fagre løfter til meg selv? Selvsagt har jeg også noen målsettinger for 2015, men de er foreløpig bare mine egne.
Hva vil du fortsette med i 2015?