Bare gjør det

Stikkord: tidvis humoristisk, urovekkende lat, håndterbar, rekespisende, bokrar.

Ord skaper virkelighet, sa en klok dame til meg for en ukes tid siden. Det fikk meg til å tenke og konkludere. Ganske ofte bruker jeg mange av de samme orda for å beskrive prosjekt jeg jobber med, planer jeg har, eller hva jeg tenker eller tror. Å komme med mitt eget eller andres drøvtygde materiale kan av og til bikke over grensa til det kjedsommelige. Så mitt første steg er å finne på en alternativ og kort beskrivelse av min sommer når jeg først får stupt inn i noe luftigere og mindre klaustrofobisk enn vinter-habitten. Stikkordene finner dere øverst. Dette er ord jeg vanligvis ikke bruker om meg selv. Konteksten kommer her:

Når varmen kommer krypende blir jeg urovekkende lat.
De dagene jeg kan gå barbeint på betongen for å tømme søppel blir jeg langt mer håndterbar enn hvis jeg går i gummistøvler.
Hvis jeg har mye fritid, uten å få gjort noe fornuftig, tipser jeg gjerne om reker til middag for å ha en følelse av at jeg har gjort noe den dagen (handla!).
Av og til når jeg sitter i sofaen og puster med magen, kan jeg slå til med noe tidvis humoristisk, og tenke at jeg kom på det helt av meg selv.
Gi meg en hengekøye, og jeg blir mest sannsynligvis bokrar, låner med meg en haug fra biblioteket og blir værende i køya resten av dagen.

Om du vil finne på noe alternativt i ferien, så les 10 tips for en nostalgisk sommer, og se om du finner frem til noen nye tips til hva du kan fortelle om på jobb når ferien er over.

Fem tips for å utvikle motet

motJeg lurer på hvordan dette er for deg? Å vise mot. Når jeg står foran nye utfordringer er jeg som regel ganske munnrapp: «ja, det gjør jeg gjerne», hører jeg meg selv si. Den indre dialogen i etterkant kan derimot se litt annerledes ut:

Min indre kritiker (heretter kalt MIK): Maria, hva VAR det du akkurat sa ja til???
Min overbevisende taler (heretter kalt MOT): Noe jeg aldri har prøvd før, men som jeg gjerne vil teste ut!
MIK: Er det særlig lurt å gjøre noe som du aldri har gjort før? Tenk om du gjør noe feil?!
MOT: Tja, er det så lurt å aldri gjøre noe nytt? Alltid gå for det faste? Det jeg vet jeg kan?
MIK: Hva hvis dette går fullstendig ad undas? Har du tenkt på det? Klarer du å se deg selv i øynene i speilet neste dag da?
MOT: Du har nok delvis rett, det kan hende jeg vil føle meg nedfor. Føler at jeg ikke fikk det til, men hva er det egentlig å få til noe?
MIK: Være flink, komme med glupe tanker, at folk skal like meg, gjerne gjøre det bedre enn noen andre…
MOT: Wow, MIK. Du har temmelig høye forventninger!
MIK: Ja, det er jo oppgave min det. Å sørge for at du ikke mislykkes.
MOT: Oppgave din er å sørge for at jeg ikke mislykkes?
MIK: Ja!
MOT: Tror du at du kan finne et mål som heller sier noe om hva du vil gi meg, MIK?
MIK: Ja, MOT…

Noen gjenkjennede hender i været her, eller er jeg alene om å ha høye forventninger, negativt formulerte mål, urealistiske krav? Fem forslag til alternative svar som det kan være en idé å jobbe med når vi står foran noe nytt og litt skremmende:

1. Forbered deg (tenk etter – hva vil DU si? Det er langt mer spennende enn å kun referere til hva andre har sagt! Men husk – du kan ikke være forberedt på alt. Slipp litt kontroll)
2. Vær deg selv (og ikke sammenlikn deg med noen andre)
3. Møt opp (Lukk opp døra, gå på scenen, skru på mikrofonen, ta en slurk vann)
4. Husk å puste og del det du har tenkt (Det er ingen krise om du sier/synger/forteller noe litt annerledes enn du hadde tenkt)
5. Vær åpen for tilbakemelding og SIL i etterkant – hva er relevant og nyttig og hva er skivebom? Det kan du bestemme selv!

Konklusjon: La MIK som ofte er høylydt, nedbrytende og som elsker å skape sammenlikninger som fungerer dårlig, prøve noe nytt, gå en annen vei, få en splitter ny erfaring, få bryne seg på MOT!

Vil du lese mer om modige mennesker, kan du gå inn her.

Bildet er hentet herfra, og er gjengitt med tillatelse.

Fra blåmandag til godtirsdag?

blåmandagHvordan ender noen dager i blå-sonen? Nei, jeg har ikke lekt med konditorfargen igjen. Kun stått opp på ganske riktig bein, kjent på motivasjon, engasjement og bittelitt oversikt, og så ender jeg opp på sofaen når ettermiddagen kommer med en litt uggen følelse av at piffen forsvant. Det er ikke bare en sånn god-sliten-etter-jobb-dag. Lufta gikk gradvis ut av ballongen. Jeg tror ikke jeg trenger å lete så lenge før jeg finner ut hvor lekkasjen er. Som person har jeg en god porsjon egenmotivasjon. Der føler jeg meg ganske heldig. Har jeg bestemt meg for å gjennomføre noe, så gjør jeg ofte det.  Med mindre jeg ser at oppgaven og utføreren (meg) absolutt ikke klarer å forenes. Selv om jeg ofte går litt på tomgang før jeg innser at jeg trenger påfyll, er jeg heldig fordi engasjementet mitt ikke alltid trenger så mye lys og varme for å komme tilbake. Så jeg tror «lekkasjesynderen» må havne på den bittelille oversikten jeg opplevde å ha til morgenen da jeg sto opp på riktig bein. Sånn oversikt får jeg ganske mye energi av. Det gir meg stå-på-vilje, og handlingsrom. Det er som om det popper opp lyspærer på skuldrene med aha-opplevelser, men som kjent. Lyspærer kan slukke. Kanskje ble det overspenning. Litt for mange lyspærer som sto på samtidig? Litt for mye trøkk. De slukna i hvertfall. Poff. Trøsten får være at de kan tennes igjen selv om de kanskje må byttes ut. Gode tips til hvordan blåmandag kan bli til godtirsdag, mottas med takk i kommentarfeltet!

Bildet har jeg hentet herfra. Det gjengis med tillatelse.

Ekstrem forandring og uglansa tilstrekkelighet

For noen år siden var jeg en ivrig tilhenger av «ekstrem makeover»-serier. Du har garantert sett glimt av disse du også, frivillig eller ufrivillig. Den gråhårete sosionomen (jeg tar det eksempelet fordi jeg er sosionom selv) får et «ansikts – og kroppsløft» slik at hun både ser og føler seg ti år yngre med stilige klær, ny frisyre, lekker sminke og rødmende kinn. Hennes nærmeste jubler når de ser henne. Heier henne frem med beundrende blikk og gode ord. Jeg sitter og tenker at hun kanskje har funnet frem til noe i seg selv som har vært gjemt unna en stund. En trassig vilje til å ta vare på seg selv, kanskje?

I møte med slike serier har jeg oppdaget at noe appelerer til meg. Et ønske om å se godt ut, gløde, finne min indre drive. Jeg er som mange andre kvinner, tror jeg. Strever med å leve opp til et glansbidle av en kvinne jeg aldri har møtt, og i hvert fall ikke kjenner (du møter henne overalt der noen ønsker å nå deg med reklame). Hun med laaaange, tynne bein og vaskebrettmage. Kinn med kledelig rouge og naturlig sminkende øyne. Jeg vet ikke, men tenker i mitt stille sinn at mange av disse jentene og kvinnene kanskje strever med forholdet til egen kropp, og at mange også blir retusjert? Og hva tenker vi på når vi ser henne smile ned til oss fra plakaten på gata? Jo, mange av oss tenker følgende: Vi skulle, burde ha gjort noe med hvordan vi ser ut, trent mer, vært mer sånn eller slik. Spørsmålet er – vil en slik forandring vare? Endrer utseende vårt også ”innseendet”?

Indre motivasjon

Det jeg har oppdaget i møte med serier som ”ekstrem makeover” er at min vei ikke har gått gjennom noe ekstremt på utsida, men mer har vært en forandring på innsiden. Hvor ekstrem endringen er vet jeg ikke, men jeg liker at den er mer varig enn brunfargen fra sommeren eller gleden jeg kan kjenne på ved å kjøpe meg noe nytt i butikken. Et kort tilbakeblikk. Gjennom barne -, ungdomsår og langt opp i 20- åra har jeg hatt et anstrengt forhold til trening. I gymtimene løp jeg ikke fort nok, kasta ikke ball langt nok, og lærte først å svømme på ungdomsskolen på tross av svømmetimer gjennom hele barneskolen. (Når jeg tenker etter må jeg ha vært en svært lovende skuespillerinne den gang. På finurlig vis har jeg klart å overbevise lærerne om mine (ikke-eksisterende) svømmeegenskaper gjennom mange år). Jeg vil si det er litt av en prestasjon.

Tilbake i nåtiden. Jeg konstaterer at disse opplevelsene har gjort tur og trening til noe lite morsomt i ungdomsår og voksen alder. Ubehagelige opplevelser har tatt plassen til potensiell godfølelse og egen mestring. I perioder har jeg strukket meg langt for å forsøke å leve opp til kvinnen på glansa papir som verken lever i min kropp eller mitt liv. Et nytt spørsmål jeg stiller meg, er likevel følgende: hva skjer med oss når vi tror at ”glansa kvinne”, en motivasjon utenfor oss selv, er det vi trenger for å kjenne oss gode nok? Dersom jeg skal forsøke å være litt objektiv på et tema som er så subjektivt vil jeg egentlig sette hendene i sida og riste litt på hodet. Maria, jeg vet du liker å kle deg pent, men du har da alltid ment at innsida teller langt mer enn utsida? Hvor blir ønsket om å være deg og god nok, av? Hva skal man svare på slikt, og hva skal jeg si til meg selv når jeg står der med blikket på glansa-dama? Min objektive side retter ryggen, setter blikket i glansa-dama og sier: Jeg fant dessverre ikke den personlige stylisten min på badet i dag, føler meg ikke like fresh som deg, men du  så imponert jeg er over å ha stått opp tidlig for å gi meg selv noen rolige jobbtimer. Indre motivasjon. Hvordan skal vi finne den når vi subber rundt i så mye som forteller oss at vi skal være perfekte?

Uglansa tilstrekkelighet

For en stund siden begynte min forandring etter å ha blitt motivert av venninner rundt meg til å flytte noen grenser. Jeg satt ved middagsbordet og utfordret mannen til joggetur. Jeg hadde et ønske om å finne frem til noe i meg selv som sa at det å være aktiv også er noe jeg kan trives med. Dette er ingen «kom-deg-ut-og-jogg»-bloggpost. For det endte ikke slik. Jeg har stort slett sluttet å jogge fordi det ikke er min måte å motiveres på. Jeg har funnet trivsel i raske gåturer kombinert med vakker utsikt i Oslomarka. Jeg har lært meg til å trives i eget selskap på korte og litt lengre turer. Kjent på at jeg har blitt andpusten og litt for kvalm. Justert på turlengden. Bestemt meg kvelden før for at jeg skal ut nesten morgen med mindre det pøser. Våkner. Konstaterer at det ikke pøser, hopper i klærne, tar på refleksvest, går ut. Forsøker å lytte til hva som er viktig for meg.

I løpet av tiden som  har gått har jeg vært gjennom en forandring som jeg tror vil overleve Iphone-lanseringer, kjole-frustrasjoner, endringer i motebildet og små hjertesukk over ditt og datt ved kroppen som det ikke er så enkelt å forsone seg med. Jeg tror at forandringen kan vare fordi det ikke handler om hvordan andre ser på kroppen min, men hvordan jeg bor i den. Jeg har funnet ut at det å sammenlikne min kropp med glansa papirutgaver, er uaktuelt. Skal jeg jobbe med å være god nok, er det de varige løsningene som gjelder, ikke retusjeringene. Mitt tips for et nytt år der du vil møte haugevis av min glansa-dame, er å finne ut hva du trives med i din kropp. Som en veldig klok mann har sagt – mestring når du er i aktivitet er helt avgjørende! Den skaper et ønske om å gjøre noe igjen. Etter hvert vil du kanskje ønske å strekke deg lengre; ønske å ta mer plass i egen kropp og jobbe på lag med den. Høre etter hvilke fortellinger som ligger der og ta de på alvor. Husk på at det å være god nok handler om å bli mer deg selv, ikke om å stå på tå for å rekke opp til andres høyde (hilsen ei på 160 centimeter)!

Hvilken by hører du hjemme i?

By_asiatoJeg er en helt vanlig, uvanlig trettiåring. Det er det som gir meg mot til å skrive. Jeg er nesten 100% sikker på at det finnes andre der ute som også er vanlige og uvanlige på en gang, og godt er det. At vi verken er kun det ene eller det andre. Noen ganger er vi en god utgave oss selv. Vi blomster, gløder, får stjerner i øynene og blod på tann (ment som et positivt uttrykk). Vi kan erobre verden (tror vi), skrive en bok, oppmuntre og gjøre et godt stykke arbeid. Men så er det disse andre dagene da. Da vi mer visner enn blomstrer, mister både gløden, gnisten og gleden. Jeg hadde noen slike dager på slutten av juleferien. Et magasug jeg ikke visste verken begynnelsen eller slutten på. Det er bare å innrømme det. Noen dager er slik. Det er som om alle ressursene forsvinner. Vi står igjen og føler oss som ingenting. 0 (en/et null).

Jeg skal love deg at både mot, ro, refleksjoner og analytisk evne virrer, vrenger og vingler på seg når du tar et slikt magasug og havner i en by du ved første øyeblikk ikke kjenner igjen. Når du kommer til bunnen, går ut av sklia, står du der. Tilsynelatende tømt for det du vanligvis klarer å holde fast på. Som en barnesang sier det: Er de’kke rart, er de’kke rart? Nei, jeg synes faktisk ikke det er så rart. Ikke i det hele tatt. For byen du har havnet i etter lange, gode arbeidsøkter er ikke en hvilken som helst by. Den heter Jante, og er en by som suger livskraften ut av deg. Vi forventer kanskje ikke å komme på besøk i Jante i lyse og gode tider. Men akkurat som i en magisk film der du plutselig har blitt forflyttet til en annen by, står du der. Kjenner deg tom. Øde i kroppen. Som et ingenting. En parantes på en god dag. Å finne veien tilbake derfra er av og til vanskelig. Av og til enklere. Noen ganger må infløkte prosesser gå hånd i hånd med enkle steg. Andre ganger ser vi verken vei eller by, kjenner bare igjen følelsen av å stå i et landskap som ikke er bra for oss. I dag het begynnelsen på min vei ut av byen: oppmuntrende ektemann, god kollegasamtale og krefter igjen på slutten av dagen. Jeg aner ikke hvor lang tid det vil ta, men jeg er på vei tilbake til min egen by. Tror litt på at jeg hører mer hjemme der enn i Jante.

Bildet ovenfor er hentet herfra, og er laget av Lisa Aisato. Bildet er gjengitt med tillatelse.

Når det lysner.

Jeg har ikke julestemning i år, og tenker at det er helt i orden. Jeg har kjent på lukten av juletre og tenkt på jul. Gått på ski og sett snølandskapet utfolde seg i vakker vinterprakt. Pakket inn gaver, og sendt ut julebrev for første gang. Adventstida har brakt med seg gode møtepunkt, engasjement og takknemlighet for varme mennesker, for at jeg er i jobb, og ikke minst – en glede over å ha funnet tilbake til sangen – noe jeg har lengtet etter og ønsket meg i mange år. På toppen av det hele ligger en uro. Jeg er usikker på hva den handler om, og tror den ber om å bli tatt hensyn til. Uro pleier å være komplekst og diffust for min del. Noe jeg ikke får helt tak i. Nettopp derfor tror jeg at jeg finner gjenkjennelse i diktet jeg skrev for en god stund tilbake. Det setter ord på uroen min uten å treffe eller bomme! Med gode ønsker for ferie- og fridager i jula som kan være både lette og tunge.

Når lyset tennes
blir mørket skjøvet en anelse til siden.

Som om lyset vil si:
jeg er her,
du ser hvor lite krefter jeg bruker
likevel er jeg
tydeligere
sterkere
og mer tilstede
enn natten.

Der mørket overfaller oss
med sylskarpe våpen,
tar lyset av seg skoene
vandrer rundt i sokkelesten,
tenner jordens små og store katedraler
og avventer vår oppdagelse av lysets tilstedeværelse
Der kulden viser seg
gjennom millioner av frostpustende menneskers
maraton etter busser, trikker og tapt tid
setter lyset seg kun tett inntil
og varmen
– kontakten -
opprettes umiddlebart.

Om bygging av gode reir

Dette blogginnlegget består av tanker, ferskt tenkt. Ferskvare med andre ord. Jeg lurer på om du noen gang, på jobb, skole eller hjemme har blitt frustrert over små og store prosjekt noen gang? Det kan være nyttårsforsettet som gikk i vasken. En oppgave på jobb som du ikke gjennomførte slik du (i ditt kloke og stille sinn) hadde tenkt at du ville gjøre for å få størst mulig utbytte. Eller et mål om å bli tydeligere i møte med andre mennesker som rett og slett endte opp i en sausete røre hvor du forsvant mer for deg selv. Du kjenner kanskje igjen de tankene som kan komme når noe går annerledes enn det som var tenkt? Litt ufarlige tanker kan være: «Nei, nå går alt rett vest», » «Kunne ikke dette gått litt bedre – det er jo ingenting som går som det skal om dagen.» Andre tanker rammer oss litt hardere: «Dette får jeg visst heller ikke til å fungere», eller «Jeg er håpløs».

Spørsmålet mitt er: hvordan snur vi det vi kan oppleve som «nederlag», som kun ender med at vi tenker negativt om oss selv, til noe litt mer konstruktiv? Jeg tenker ikke at vi  skal tenke falskt positivt; «Dette går så fint, så», eller «Det er alltid et lys i enden av tunnelen.» Falskt positive tanker fører i hvert fall ikke meg noe godt sted. Jeg blir bare enda mer frustrert. Mitt alternativ de siste ukene har vært å undre meg over om jeg, og kanskje også andre, i møte med denne typen tanker og opplevelser har en forståelse av at vi kun kan nå målet (kunnskap, fremdrift, engasjement) på ÉN måte. Kan det være slik at det finnes flere måter å dra lærdom på når noe ikke går som vi ønsket? Ja, det er et ledende spørsmål. Tygg litt på følgende tanke: Hvordan kan kunnskapen du tilegner deg under en «rett-vest-hendelse» gi deg viktig informasjon – vise deg en annerledes læringsbane enn du har reflektert rundt tidligere?

La meg ta nyttårsforsettet som gikk i vasken. Dette var kanskje ikke det forsettet som skapte mest motivasjon i deg? Hva med å ta en ny runde å tenke gjennom hva som faktisk skaper fremdrift og energi hos deg? Kanskje det er noe annet enn det alle andre gjør? Hva er dine motivasjonspunkter? Eller oppgaven på jobben. Kan det hende at du sitter igjen med en annen type kunnskap enn du selv hadde forventet? Du har kanskje fått kompetanse på hvordan håndtere konflikter? Eller sett at du både liker å gi og få tilbakemelding på den eller den måten. Hvem har sagt at ikke den kunnskapen er verdifull for deg, kollegaene dine eller familien din? Og det målet om å bli tydeligere som tilsynelatende bare ble rot. Kan det hende at andre rundt deg opplever deg som tydeligere selv om ikke du synes det selv? Hva ville skje om du spurte spesifikt om tilbakemelding for å høre hvordan andre opplever din tydelighet? Kort oppsummert lurer jeg på hvilke konsekvenser det får for tankene og følelsene våre å oppdage at det som ikke gikk som vi hadde tenkt, kan gi andre læringsbaner som handler om engasjement fremfor opplevelse av nederlag.

________________________
Fotoet er hentet herfra, er laget av Lisa Aisato, og gjengis med tillatelse.