Fra fjellsky til fjellfolk

IMG_20141005_190059

Det begynte for endel år tilbake. Min manglende fasinasjon for fysisk aktivitet. Det er ikke godt å si akkurat hvor eller hvordan det startet. Likevel, min erfaring er at gode opplevelser og mindre gode opplevelser kommer både i fellesskap og i ensomhet. Utfoldelse sammen med andre, også kalt gymtimer, kunne imidlertidig vært mer preget av lek enn systematisk opplæring og felles krav om klatring, kasting og løping. Så, der har du et lite stykke Norge på 80-tallet da jeg var barn. Min oppskrift i møte med meg selv idag er lek, nysgjerrighet og undring. Plusser du sammen disse tre, så tror jeg at mestringen vil komme halsende etter med rød sløye rundt halsen og flagg.

Mellom den gang da og i dag finnes det et nysgjerrighetspunkt. Noe eller noen har fått meg til å bevege meg et godt stykke, bokstavelig og billedlig talt. Jeg har vært fjellsky; grudd meg til fjellturer jeg ikke har hatt forutsetning for å vite hvordan ville bli, virkelig ikke kunnet fordra å bli andpusten (les: oppoverturer = høy puls), kjent på manglende mestringsfølelse og observert meg selv, både innenfra og utenfra, i et lite hyggelig humør. Høres det ikke ut som et supert turfølge? Ut på tur, ofte sur. Med og uten kvikklunch. Jeg hadde heller ikke syntes det var særlig gøy å dra på tur sammen med meg.

Kanskje er det å dra det litt langt å si at jeg har blitt fjellfolk, men jeg har funnet glede, nysgjerrighet, fjellro, og noen flere hakk med utholdenhet på tur. Jeg har kjent på mestringsfølelse, gått korte og lengre turer i fjellet, nytt stillheten og fargene, og riktig kost meg med å kunne hyle som en femåring i møte med iskaldt fjellvann nå i helga. Generelt har jeg kjent meg som en utfordrer i møte meg meg selv. Jeg har utfordret fjellskyheten min, og har ønsket et mer avslappet forhold til naturen. For min skyld. Og kanskje litt for andres også. Jeg tror rett og slett at jeg har blitt en bedre turkamerat både alene og sammen med andre.

Har du noen opplevelser med fjellet, tur og fysisk aktivitet som du vil dele?

Hører du på «inne – eller utestemmen»?

2Når jeg kommer hjem fra jobb nå om dagen, har jeg en sånn raring boende på toppen av hodet. Kroppen er sliten, og hodet er litt «paft». Ikke så mye futt kan du si. Bare en «innestemme» som bygger rede på toppen av hodet, og sier «bli liggende på sofaen – det er aller best. Det er helt i orden at du sover litt. Hvil deg!» På den andre siden har jeg etterhvert bygd opp en erfaringsbank med bevis på at det er godt å bevege seg, komme ut i frisk luft, gå eller jogge av meg stress og mas, og bare være meg. Med andre ord; inne og utestemmen krangler om plassen, og akkurat da skulle jeg mye heller hatt ti høner på taket enn én på hodet. Hvem som vinner drakampen om meg? Tja, det varierer fra dag til dag. I dag vant begge to. En hvil på sofaen noen minutter, og så ut. Det var solnedgang over hovedstaden, lufta var mild, jeg ble passe varm, og kjente at utestemmen og innestemmen fikk lov til å bo side om side. Litt hvile, og så aktivitet. Det hadde jeg godt av. Hvem vinner hos deg?

Det flotte bildet er laget av Lisa Aisato. Det er gjengitt med tillatelse, og du finner det her.

Just show up and get in the water

satelittbarnaEttersom jeg har rundet de gyldne trettiåra, har jeg etterhvert begynt å forstå at det er noe her i livet jeg liker bedre enn noe annet. Det var på tide, vil du kanskje si? Svaret mitt er at vi lærer gjennom hele livet. En innsikt som «plinget» i tjueåra blir min igjen i dag, mens noe som gav mening forrige uke kanskje er glemt i dag. Et kortvarig lysglimt.  Akkurat nå om dagen kjenner jeg meg tidvis utfordret ut over det jeg kjenner jeg mestrer. Ubehagelig følelse det der. At mestringsnivået synker under ikke-mestringsnivået. Nå skal det sies at det ikke alltid er samklang mellom det jeg tenker om meg selv og det andre tenker om meg. Slik er vi kanskje skrudd sammen de fleste av oss? Etterhvert som tida går klarer vi (forhåpentligvis) å samkjøre ytre og indre forståelse, og bli mer ett, mer den vi er.

I brytningen med alt dette finner jeg altså ut at det er noe jeg trives med, og noe jeg trives mindre godt med. Oppvasken kommer alltid lengre ned på lista enn det gode ved selve måltidet i forkant. Det er klart dette ikke handler om oppvask eller mat, men jeg tok det som eksempel. Å befinne seg i settinger der jeg kjenner meg ute av mestringssonen er en «bad deal». Når jeg i tillegg legger lista for hva jeg skal klare nesten på høyde med skyene, er det klart at det ikke holder å stå på tærne. Derfor, for å senke lista slik at jeg kan nå den, tar jeg i stedet til meg en setning fra forskeren og sosialarbeideren Brene Brown: «Sometimes the bravest and most important thing you can do is just show up.» Kanskje er det noe for deg også? Når du står ved bassengkanten, egentlig vil løpe tilbake samme vei som du kom (inn i garderoben, tilbake på kontoret, ned fra scenen) fordi du ikke orker, tør, våger eller mestrer, så bli stående, se utover landskapet og tenk: du møtte opp! Du var der, deltok og gjennomførte. Det er verdt et klapp eller to på skuldra, det!

Bildet er laget av Lisa Aisato, og hentet herfra. Det er gjengitt med tillatelse.

#Hverdagspotensial

IMG_7355Jeg vet ikke om du noen gang tenker over hva kroppen din får til i løpet av en dag? Kan det være at den klarer mer eller noe helt annet enn de egenskapene eller fraværet av egenskaper som du tillegger den når du beskriver hverdagen din? Kanskje du får deg en overraskelse dersom du går gjennom dagen før du kryper i seng? Tenk at den gleder andre med klemmer, smil og gode ord. At hendene dine koker kaffe, vasker gulv, skriver artikler, luker bed, koker pølser, klipper ut papirfigurer, setter opp telt i hagen, tenner lykter, strekker seg mot andre. Eller at nesa di fanger opp lukten av skog, høstluft, bål, vedfyring, fiskesuppe og roser? At beina tar deg med på tur i skogen, og til og med får med hodet slik at tankene ikke bare surrer rundt hva du skal gjøre etter turen! Kroppens potensial forundrer meg om dagen.

Bare gjør det

Stikkord: tidvis humoristisk, urovekkende lat, håndterbar, rekespisende, bokrar.

Ord skaper virkelighet, sa en klok dame til meg for en ukes tid siden. Det fikk meg til å tenke og konkludere. Ganske ofte bruker jeg mange av de samme orda for å beskrive prosjekt jeg jobber med, planer jeg har, eller hva jeg tenker eller tror. Å komme med mitt eget eller andres drøvtygde materiale kan av og til bikke over grensa til det kjedsommelige. Så mitt første steg er å finne på en alternativ og kort beskrivelse av min sommer når jeg først får stupt inn i noe luftigere og mindre klaustrofobisk enn vinter-habitten. Stikkordene finner dere øverst. Dette er ord jeg vanligvis ikke bruker om meg selv. Konteksten kommer her:

Når varmen kommer krypende blir jeg urovekkende lat.
De dagene jeg kan gå barbeint på betongen for å tømme søppel blir jeg langt mer håndterbar enn hvis jeg går i gummistøvler.
Hvis jeg har mye fritid, uten å få gjort noe fornuftig, tipser jeg gjerne om reker til middag for å ha en følelse av at jeg har gjort noe den dagen (handla!).
Av og til når jeg sitter i sofaen og puster med magen, kan jeg slå til med noe tidvis humoristisk, og tenke at jeg kom på det helt av meg selv.
Gi meg en hengekøye, og jeg blir mest sannsynligvis bokrar, låner med meg en haug fra biblioteket og blir værende i køya resten av dagen.

Om du vil finne på noe alternativt i ferien, så les 10 tips for en nostalgisk sommer, og se om du finner frem til noen nye tips til hva du kan fortelle om på jobb når ferien er over.

Fem tips for å utvikle motet

motJeg lurer på hvordan dette er for deg? Å vise mot. Når jeg står foran nye utfordringer er jeg som regel ganske munnrapp: «ja, det gjør jeg gjerne», hører jeg meg selv si. Den indre dialogen i etterkant kan derimot se litt annerledes ut:

Min indre kritiker (heretter kalt MIK): Maria, hva VAR det du akkurat sa ja til???
Min overbevisende taler (heretter kalt MOT): Noe jeg aldri har prøvd før, men som jeg gjerne vil teste ut!
MIK: Er det særlig lurt å gjøre noe som du aldri har gjort før? Tenk om du gjør noe feil?!
MOT: Tja, er det så lurt å aldri gjøre noe nytt? Alltid gå for det faste? Det jeg vet jeg kan?
MIK: Hva hvis dette går fullstendig ad undas? Har du tenkt på det? Klarer du å se deg selv i øynene i speilet neste dag da?
MOT: Du har nok delvis rett, det kan hende jeg vil føle meg nedfor. Føler at jeg ikke fikk det til, men hva er det egentlig å få til noe?
MIK: Være flink, komme med glupe tanker, at folk skal like meg, gjerne gjøre det bedre enn noen andre…
MOT: Wow, MIK. Du har temmelig høye forventninger!
MIK: Ja, det er jo oppgave min det. Å sørge for at du ikke mislykkes.
MOT: Oppgave din er å sørge for at jeg ikke mislykkes?
MIK: Ja!
MOT: Tror du at du kan finne et mål som heller sier noe om hva du vil gi meg, MIK?
MIK: Ja, MOT…

Noen gjenkjennede hender i været her, eller er jeg alene om å ha høye forventninger, negativt formulerte mål, urealistiske krav? Fem forslag til alternative svar som det kan være en idé å jobbe med når vi står foran noe nytt og litt skremmende:

1. Forbered deg (tenk etter – hva vil DU si? Det er langt mer spennende enn å kun referere til hva andre har sagt! Men husk – du kan ikke være forberedt på alt. Slipp litt kontroll)
2. Vær deg selv (og ikke sammenlikn deg med noen andre)
3. Møt opp (Lukk opp døra, gå på scenen, skru på mikrofonen, ta en slurk vann)
4. Husk å puste og del det du har tenkt (Det er ingen krise om du sier/synger/forteller noe litt annerledes enn du hadde tenkt)
5. Vær åpen for tilbakemelding og SIL i etterkant – hva er relevant og nyttig og hva er skivebom? Det kan du bestemme selv!

Konklusjon: La MIK som ofte er høylydt, nedbrytende og som elsker å skape sammenlikninger som fungerer dårlig, prøve noe nytt, gå en annen vei, få en splitter ny erfaring, få bryne seg på MOT!

Vil du lese mer om modige mennesker, kan du gå inn her.

Bildet er hentet herfra, og er gjengitt med tillatelse.

Fra blåmandag til godtirsdag?

blåmandagHvordan ender noen dager i blå-sonen? Nei, jeg har ikke lekt med konditorfargen igjen. Kun stått opp på ganske riktig bein, kjent på motivasjon, engasjement og bittelitt oversikt, og så ender jeg opp på sofaen når ettermiddagen kommer med en litt uggen følelse av at piffen forsvant. Det er ikke bare en sånn god-sliten-etter-jobb-dag. Lufta gikk gradvis ut av ballongen. Jeg tror ikke jeg trenger å lete så lenge før jeg finner ut hvor lekkasjen er. Som person har jeg en god porsjon egenmotivasjon. Der føler jeg meg ganske heldig. Har jeg bestemt meg for å gjennomføre noe, så gjør jeg ofte det.  Med mindre jeg ser at oppgaven og utføreren (meg) absolutt ikke klarer å forenes. Selv om jeg ofte går litt på tomgang før jeg innser at jeg trenger påfyll, er jeg heldig fordi engasjementet mitt ikke alltid trenger så mye lys og varme for å komme tilbake. Så jeg tror «lekkasjesynderen» må havne på den bittelille oversikten jeg opplevde å ha til morgenen da jeg sto opp på riktig bein. Sånn oversikt får jeg ganske mye energi av. Det gir meg stå-på-vilje, og handlingsrom. Det er som om det popper opp lyspærer på skuldrene med aha-opplevelser, men som kjent. Lyspærer kan slukke. Kanskje ble det overspenning. Litt for mange lyspærer som sto på samtidig? Litt for mye trøkk. De slukna i hvertfall. Poff. Trøsten får være at de kan tennes igjen selv om de kanskje må byttes ut. Gode tips til hvordan blåmandag kan bli til godtirsdag, mottas med takk i kommentarfeltet!

Bildet har jeg hentet herfra. Det gjengis med tillatelse.